Et konsept uten kontroll er ikke noe konsept
I virksomheter med mange lokasjoner er det ikke nok å dokumentere et konsept. Uten operasjonell kontroll blir standarder vanskelige å gjennomføre konsekvent der kunden faktisk møter merkevaren.
Et konsept uten kontroll er ikke noe konsept
Det finnes et interessant paradoks i nesten alle kjeder og virksomheter med mange lokasjoner. De som kjenner konseptet best, er som regel de som befinner seg lengst unna kunden. Gründere, eiere og toppledelse kan ha brukt mange år på å utvikle virksomheten. De forstår visjonen, merkevaren, kundeløftet og alle de små detaljene som til sammen gjør konseptet vellykket. Mye av denne kunnskapen er bygget opp gjennom erfaring, feil, justeringer og tusenvis av beslutninger underveis. De vet ikke bare hva virksomheten gjør, men også hvorfor ting gjøres på en bestemt måte. Men det er ikke de som leverer de fleste kundeopplevelsene. Det gjør noen andre.
Før eller siden delegerer du konseptet ditt
Når virksomheten vokser, må gjennomføringen delegeres. Det er ikke et problem - det er selve poenget med å bygge et skalerbart konsept. Ansvar flyttes fra gründere og toppledelse til driftsledere, regionsjefer, franchisetakere og lokale ledere, og til slutt til menneskene som hver dag jobber ute i restaurantene, butikkene, treningssentrene, aktivitetsparkene eller servicevirksomheten. Og det er her det blir interessant. Personen som faktisk møter kunden din, kan ha begynt i bedriften for tre uker siden. Det kan være deres aller første jobb, kanskje jobber de bare noen få vakter i uken, eller på et språk som ikke er morsmålet deres. Kanskje har de fått et par timers introduksjon til et konsept som gründerne har brukt 15 år på å utvikle, diskutere og finpusse. Likevel er det nettopp denne personen vi stoler på når kunden kommer inn døren. I det øyeblikket er det, på godt og vondt, den personen som er merkevaren. Det er ikke noe galt eller merkelig ved dette. Det er ganske enkelt slik virksomheter med mange lokasjoner fungerer. Det viktige spørsmålet er om vi som ledelse faktisk har gitt denne personen rimelige forutsetninger for å levere det vi forventer.
Vi delegerer løftet. Da må vi også gi folk muligheten til å levere det.
Vi kan ikke forvente at en ny medarbeider skal forstå noe det tok gründerne mange år å lære. Vi kan heller ikke anta at en rutine er kjent bare fordi den står i en håndbok, eller at en e-post fra hovedkontoret på tirsdag betyr at 40 lokasjoner jobber på en ny måte på onsdag. Hvis vi forventer at mennesker skal levere konseptet vårt, må vi gi dem best mulige forutsetninger for å lykkes. De må forstå hva som forventes av dem, hvordan ting skal gjøres og hvorfor enkelte oppgaver er viktige. Når de er usikre, må de raskt kunne finne et svar. Når noe endres, må den nye informasjonen nå dem det gjelder. Når det er behov for opplæring, må den være relevant og forståelig. Og når det finnes viktige oppgaver som skal utføres regelmessig, må det være tydelig hva som skal gjøres og når. Alt dette må dessuten fungere i den virkelige arbeidshverdagen. Midt i lunsjrushet. Mellom to kunder i butikken. Når treningssenteret åpnes tidlig om morgenen. På mobilen, kanskje med to minutter til rådighet før neste oppgave krever oppmerksomhet. Hvis strategien vår er avhengig av at hver unge deltidsansatt regelmessig sjekker e-posten sin, finner frem riktig sekssiders PDF og i tillegg husker hvilken versjon som er gjeldende, har vi kanskje teknisk sett en strategi. Den er bare ikke spesielt realistisk. Dette handler ikke om å senke kravene til en yngre eller mindre erfaren arbeidsstyrke. Tvert imot. Det handler om å ta ansvar for at høye krav faktisk er mulig å leve opp til.
Jo nærmere kunden, desto større blir konsekvensen
Her finner vi enda et paradoks. Jo lenger vi beveger oss bort fra menneskene som opprinnelig utviklet konseptet, desto nærmere kommer vi vanligvis kunden. En gründer kan forstå merkevaren bedre enn noen andre i selskapet, men en 19-årig medarbeider på jobb lørdag ettermiddag kan ha langt større påvirkning på akkurat denne kundens opplevelse av merkevaren enn gründeren har. Derfor bør kommunikasjon, opplæring og støtte til dem som jobber ute i virksomheten, ikke betraktes som ren administrasjon eller noe HR får ta seg av. Det er grunnleggende deler av hvordan merkevareløftet faktisk leveres. Vi kan lage glimrende håndbøker, detaljerte servicestandarder og avanserte opplæringsprogrammer, men kunden opplever aldri noe av dette direkte. Restaurantgjesten opplever lunsjen sin. Butikkunden opplever butikken de nettopp gikk inn i. Medlemmet på treningssenteret opplever om lokalene er rene og om noen hjelper når det trengs. Servicekunden opplever personen som kommer for å gjøre jobben. Kunden opplever ikke intensjonene våre. Kunden opplever resultatet av dem.
Så vokser organisasjonen
Med noen få lokasjoner kan ledelsen kompensere for svake strukturer gjennom personlig involvering. Man kjenner lederne, er ofte på besøk, tar telefonen, svarer på spørsmål og legger merke til når noe ikke helt ser ut som det skal. Mye kunnskap om hvordan virksomheten skal drives, kan formidles uformelt fordi avstanden mellom dem som tar beslutningene og dem som gjennomfører dem, fortsatt er forholdsvis kort. Ved 20, 50 eller 200 lokasjoner blir dette betydelig vanskeligere. Det blir ganske enkelt flere mennesker, flere ledere, høyere turnover, mer informasjon, flere rutiner, mer opplæring, flere kampanjer og flere lokale beslutninger som tas hver eneste dag. Små forskjeller begynner uunngåelig å dukke opp. Én leder lærer bort en rutine litt annerledes. En annen lokasjon fortsetter å bruke et gammelt dokument. Noen går glipp av en viktig oppdatering. En franchisetaker finner en lokal snarvei som etter hvert blir vanlig praksis. En ny medarbeider lærer "sånn gjør vi det her" i stedet for "sånn gjør vi det". Ingen av disse hendelsene trenger å skape noen krise. De fleste vil ikke engang bli kjent for hovedkontoret. Konseptet begynner ganske enkelt å gli fra hverandre.
Konseptet endrer seg litt etter litt
Ingen på hovedkontoret bestemmer seg mandag morgen for at det ville være en god idé om alle lokasjonene gradvis begynte å jobbe litt forskjellig. Det skjer gjennom små avvik over tid, og nettopp derfor kan utviklingen være så vanskelig å oppdage. Ett lokalt avvik spiller kanskje liten rolle. Men multipliser små avvik med 50 lokasjoner, hundrevis av medarbeidere og 365 driftsdager i året, og den samlede forskjellen kan bli betydelig. Til slutt kan det oppstå et gap mellom konseptet ledelsen tror de driver, og konseptet kundene faktisk opplever. Det gapet betyr noe. Det kan påvirke kundeopplevelse, kvalitet, sikkerhet, effektivitet og lønnsomhet. Over tid kan det også påvirke noe langt mer verdifullt: merkevarens konsistens og troverdighet.
Hva er det egentlig dere skalerer?
Vi snakker ofte om å åpne flere lokasjoner som å skalere virksomheten. Men å åpne flere lokasjoner og å lykkes med å skalere et konsept er ikke nødvendigvis det samme. Hvis driftsmodellen ikke lar seg overføre, kan vekst ganske enkelt føre til at forskjellene blir flere. Fem lokasjoner med fem litt forskjellige tolkninger av konseptet kan etter hvert bli femti lokasjoner med femti litt forskjellige tolkninger. Derfor er kanskje et av de viktigste spørsmålene når en kjede vokser, ikke bare hvor raskt de neste ti lokasjonene kan åpnes. Spørsmålet er hvor pålitelig disse ti lokasjonene kan drives i tråd med konseptet når de først er åpnet. Et skalerbart konsept er ikke bare en forretningsmodell som kan kopieres. Det er en måte å drive virksomheten på som andre mennesker kan forstå, lære og gjennomføre konsekvent uten at gründerne må stå ved siden av dem. Og da kommer vi til kontroll.
Kontroll betyr ikke å kontrollere mennesker
Ordet kontroll kan føles ubehagelig. Det kan høres ut som overvåking, byråkrati og et hovedkontor som hele tiden ser folk over skulderen. Det er ikke den typen kontroll vi snakker om. Vi trenger ikke å kontrollere mennesker. Vi trenger kontroll på driften. Det er en viktig forskjell. Operasjonell kontroll handler om å kunne svare på noen ganske grunnleggende spørsmål. Nådde riktig informasjon de riktige menneskene? Har medarbeiderne gjennomført opplæringen de trenger? Blir viktige rutiner faktisk utført? Drives lokasjonene i henhold til avtalte standarder? Hvor oppstår avvikene, og går de samme problemene igjen? Hvilke lokasjoner trenger støtte? Har den nye rutinen vi innførte forrige måned faktisk blitt den nye rutinen? Og kanskje det viktigste spørsmålet av alle er ganske enkelt: Hvordan vet vi det? Hvis svaret er at vi må ringe rundt, sende enda en e-post, besøke hver eneste lokasjon eller vente til en kunde klager, har ledelsen egentlig ikke kontroll. Da har vi antakelser.
Å vite er ikke det samme som å gjøre
Gjennom årene har vi møtt mange ledergrupper som oppriktig har blitt overrasket når de oppdager at en viktig ny rutine ikke følges overalt. "Men vi sendte jo ut informasjonen for tre uker siden." Og det gjorde de. Det er sjelden problemet. Problemet er antakelsen om at sendt og gjennomført betyr det samme. Det gjør de ikke. Informasjon kan sendes uten å bli lest. Noe kan leses uten å bli forstått. Det kan bli forstått uten at noen husker det neste torsdag når det er travelt. En medarbeider kan fullføre et kurs uten at den nye arbeidsmåten faktisk blir en del av den daglige driften. Det er flere steg mellom en idé på hovedkontoret og en rutine som gjennomføres konsekvent ute på lokasjonene. Forenklet kan vi beskrive dem slik: Definere -> Kommunisere -> Lære opp -> Gjennomføre -> Verifisere -> Forbedre Først må vi definere hva god drift faktisk innebærer. Deretter må kunnskapen gjøres tilgjengelig for dem som trenger den, og opplæring gis der det er nødvendig. Viktige standarder må omsettes til praktiske handlinger i driften, og ledelsen trenger en måte å verifisere at dette faktisk skjer på. Når det ikke skjer, må avvikene bli synlige slik at vi kan forstå hvorfor, gi støtte og forbedre. Så gjør vi det igjen. Det er slik et konsept går fra noe ledelsen har bestemt, til noe kunden faktisk kan oppleve.
Kontroll skal hjelpe mennesker med å lykkes
Dette er et viktig skille, fordi operasjonell kontroll først og fremst ikke bør handle om å ta medarbeidere i å gjøre noe galt. Den skal gjøre det enklere for folk å gjøre ting riktig. Hvis en rutine gang på gang ikke fungerer, er det noe å lære. Kanskje instruksjonen er uklar. Kanskje opplæringen ikke er god nok, ingen har forklart hvorfor rutinen er viktig, eller medarbeiderne finner rett og slett ikke informasjonen når de trenger den. Kanskje rutinen i seg selv er urealistisk. Noen ganger har en lokasjon faktisk funnet en bedre måte å jobbe på, og da bør avviket føre til en forbedring av konseptet fremfor en korrigering av lokasjonen. Et synlig avvik gir ledelsen mulighet til å stille spørsmål, støtte, korrigere og lære. Et usynlig avvik gjør ikke det. Det farlige avviket er ikke nødvendigvis det som skjer. Det er det ingen vet om.
Men det finnes også et lederansvar
Det finnes en annen side av dette som vi av og til møter når vi jobber med kjeder og andre virksomheter med mange lokasjoner. En virksomhet kjenner igjen mange av problemene vi har beskrevet her. Ledelsen ønsker bedre kommunikasjon, tydeligere rutiner, bedre opplæring og større innsikt i hva som faktisk skjer ute i organisasjonen. De innfører strukturen og verktøyene som trengs for å få dette til, men etter en stund begynner initiativet å miste fart. En forklaring vi av og til hører er: "De ansatte våre vil ikke bruke systemet." Det burde få enhver ledergruppe til å stoppe opp og tenke. Hvis folk ikke bruker et nytt verktøy, må vi selvfølgelig først forstå hvorfor. Kanskje det er unødvendig komplisert. Kanskje medarbeiderne ikke har fått en skikkelig introduksjon. Informasjonen oppleves kanskje ikke som relevant, eller hovedkontoret fortsetter selv å kommunisere i fem andre kanaler. Dette er lederproblemer som må løses. Men når vi først har fjernet disse hindringene, kommer vi også til et punkt der vedtatte arbeidsmåter må behandles som nettopp det - vedtatte arbeidsmåter. De fleste virksomheter ville neppe akseptert at en medarbeider bestemmer seg for ikke å slå inn kundens bestilling i kassen fordi vedkommende foretrekker å jobbe på en annen måte. Vi ville normalt heller ikke gjort matsikkerhetskontroller, åpningsrutiner eller andre kritiske arbeidsoppgaver valgfrie bare fordi noen synes de er upraktiske. Hvorfor skulle da systemene vi bruker for å kommunisere, lære opp og følge opp disse arbeidsmåtene automatisk være valgfrie? Når teknologien fungerer og mennesker har fått de rette forutsetningene for å bruke den, er innføringen ikke lenger først og fremst et teknologispørsmål. Da handler det om ledelse, tydelige forventninger og oppfølging. Et sterkt konsept krever både god støtte og tydelige forventninger.
Teknologien er heller ikke konseptet
Ingenting av dette betyr at problemet løses ved å kjøpe enda et system. Det gjør det ikke. Teknologi kan ikke skape godt lederskap, definere standardene deres eller få en organisasjon til å bry seg om kundene sine. En ny plattform vil ikke på magisk vis reparere dårlig kommunikasjon eller en uklar driftsmodell. Men teknologien kan skape infrastrukturen som gjør det mulig for et sterkt konsept å nå helt ut i organisasjonen. Det er den rollen vi mener Chainformation skal spille. Chainformation knytter sammen menneskene som definerer og utvikler konseptet, med dem som leverer det hver eneste dag. Det gir virksomheter med mange lokasjoner ett felles operativt miljø der kunnskap kan kommuniseres, medarbeidere læres opp, tilbakevendende rutiner håndteres, gjennomføring følges opp og avvik gjøres om til verdifull informasjon for forbedring. Ikke fordi hovedkontoret skal detaljstyre hver eneste lokasjon, og definitivt ikke fordi alle medarbeidere skal gjøres om til roboter. Lokalt initiativ er viktig. Mennesker er viktige. Ulike lokasjoner vil alltid ha sin egen personlighet og sine egne forutsetninger. Men det som faktisk definerer merkevaren deres, bør ikke gradvis bli valgfritt bare fordi organisasjonen vokser.
Konseptet ditt er delegert
I bunn og grunn er det nettopp dette det innebærer å drive en virksomhet med mange lokasjoner. Du har betrodd andre mennesker noe du selv kanskje har brukt mange år på å bygge. Hver dag leverer disse menneskene kundeløftet deres hundrevis, tusenvis eller kanskje millioner av ganger uten at gründerne, eierne eller toppledelsen er til stede. Det er en enorm delegering av ansvar. Disse menneskene fortjener de beste mulige forutsetningene vi kan gi dem for å lykkes. De trenger kunnskapen, opplæringen, verktøyene og støtten som kreves for å forstå hva konseptet forventer av dem, og for å kunne omsette dette til praktisk handling i en vanlig arbeidsdag. Samtidig trenger ledelsen tilstrekkelig innsikt til å vite om det faktisk fungerer. Ikke for å overvåke hver enkelt medarbeider, men for å forstå om organisasjonen leverer det den har lovet kundene sine. For hvis vi delegerer merkevareløftet uten samtidig å gi mennesker muligheten til å levere det - og uten å vite hva som faktisk skjer etterpå - hva har vi da egentlig? En merkevaremanual, kanskje. En driftshåndbok. En visjon på veggen. Men har vi et konsept som faktisk fungerer når kunden kommer inn døren? Et konsept uten kontroll er ikke noe konsept.
Relaterte artikler for videre lesing
Hvis denne artikkelen traff, går disse artiklene videre inn i gjennomføring, opplæring og operasjonell kontroll:
Slik lukker du gapet mellom kunnskap og gjennomføring i virksomheter med flere enheter
Frustrasjon: "De bruker ikke det nye systemet."
Reputation Management - Hvor dumt er ikke det!?
E-læring og engangsopplæring er ikke nok når ansatte må følge merkevarestandardene deres
Ledere i kjeder med flere enheter gjør antakelser - slik unngår du kostbare feil
Canonical: /no/blog/a-concept-without-control-is-no-concept-at-all